Min største last for tiden er at jeg sitter alt for mye med hjernedød aktivitet på internet. Jeg tok et grundig oppgjør med meg selv og fikk en glimrende ide! Jeg kan lage noe! Noe enkelt som ikke er vanskelig... for man vil jo ikke gå lei heller.
Håndarbeid har aldri vært min styrke, med tanke på mer eller mindre vellykkede prosjekter i håndarbeidstimene på skolen. På en annen side har jeg stadig hatt lyst til å kunne lage noen kunstverk med pinner og garn. Det har blitt med tanken, men nå tenkte jeg at tiden var inne.
Jeg skal strikke et lappeteppe! Hvor vanskelig kan det være? Jeg kan legge opp masker og jeg kan strikke rett. Dette bør ikke by på de store utfordringene.
Jeg ser for meg at det kan bli slik:
Slik:
Eller slik:
Jeg mener, Hvor Vanskelig Kan Det Være?
Så jeg fant en oppskrift... sånn for sikkerhetsskyld:
....men.. det kan vel ikke være nødvendig med en oppskrift?? Hvor vanskelig kan det være, mener jeg..
Jeg har litt garn og noen pinner og har begynt å strikke noen lapper.
Jeg begynte med å strikke bare rett, men det ble litt kjedelig etterhvert. Kanskje jeg kunne strikke annenhver rett og vrang. Nå hadde jeg glemt hvordan jeg skulle strikke vrangt, men det fant jeg hjelp til på YouTube.
Så da lærte jeg å strikke vrangt!
Når jeg så hadde strikket lappen så stor som jeg mente var sånn akkurat passe, kom jeg på at jeg ikke kunne felle maskene. Da var det til men YouTube igjen:
Da var jeg i mål med min første lapp!
Blå og fin. Som det kan vises på bildet, har jeg utviklet mine strikkeferdigheter underveis på denne lappen. Litt lekent rett og vrangt på deler av lappen.
Den neste ble gul:
Ganske fin laget av påskekyllingrestegarn. Relativt fornøyd med den. Her var jeg rigid med tanke på at begge sider av lappen skulle være helt like.
Nå følte jeg meg ganske trygg på strikke kunsten og begynte på min 3. lapp:
Her kan vi se at jeg har lekt meg med kreativ strikke kunst. Rett og vrang i asymmetri.
Slik jeg har forstått det skal lappene være kvadratiske, dvs litt forskjellige mål på sidene.
Her er hele produksjonen min til nå:
Et lite hull kan vises på den bakerste lappen. Dette er selvfølgelig en del av min kunstreriske frihet jeg tar meg i dette prosjektet.
Jeg ser for meg et ganske stort teppe og tenker at jeg har 7 - 8 lapper igjen å strikke.
Da når jeg sikkert målet mitt om å sitte mindre med pc'n på fanget... HVOR VANSKELIG KAN DET VÆRE?
Du verden så lite jeg skjønner i forhold til vakre, tempramentsfulle Hormonella! Det lover jo godt for fremtiden hennes. Jeg er ubeskrivelig lykkelig for at jeg har et slikt intelligent barn!
Som for eksempel en morgen i forrige ute. Hormonella kommer litt oppgitt til meg og sier:"Mamma!!, se jeg har rynker under øynene!!" La meg nå få minne om at hun akkurat har fylt 13 år... Jeg må jo innrømme at jeg ikke så noen rynker. Hadde jeg sett dem hadde jeg kanskje gitt det samme svaret, som vi mammaer ofte gjør: "Neeei.. du har vel ikke noen rynker."
Det var da hun kom med dagens åpenbaring: " Det kan ikke du vite, for du ser det ikke!"
Det har hun jaggu rett i. Jeg så dem jo ikke, derfor kunne jo ikke jeg vite det. Smart! Det har jeg ikke tenkt på før.
En annen morgen fikk jeg en ny åpenbaring; Hormonella er på badet for å gjøre seg klar for dagen og stikker hodet ut av døra og sier: "Mamma, hvorfor er det ikke kommet kluter i skapet, jeg har ventet på dem i flere dager...!?"
Jeg må innrømme at jeg blir litt paff, for jeg visste ikke at det kommer kluter i skapet. Jeg vet bare at jeg legger kluter i skapet når jeg har vasket og tørket dem. Kanskje de bare kommer dit hvis jeg venter lenge nok?
Mens jeg tenker over dette lurer Hormonella på en ting til: "Jeg venter forresten på at det skal komme noen flere truser i skapet mitt også..."
Klesvaskeryddedamen AKA mamma har altså ikke gjort jobben sin.
Jeg har to valg: Ta kampen og informere om hvordan "rydde, vaske, rydde" fungerer... eller kapitulere og innrømme at Hormonella er smartere enn meg.
Jeg får tenke på det en liten stund.. kanskje jeg også får ting lagt i skuffer og skap bare jeg venter lenge nok...
Jeg har som regel en halvtime alene på morgenen før jeg vekker de som vekkes bør. Denne halvtimen er preget av rigid rutine. Hvis man ikke er vant med å stå opp samtidig med de man bor med, ikke test det ut hvis det ikke er strengt nødvendig. Jeg kan garantere at den rigide rutinen blir truet av andres rigide rutine. Èn må vike.
Jeg kan informere om at en slik påtvunget vikeplikt kan være usedvanlig ubehagelig.
"Står jeg i veien eller?" Dette er jo en hyggelig versjon av en litt syrlig beskjed. En annen er at man prøver å åpne en skuff mens den andre står foran, gjerne opptatt med å smøre matpakke. Ord blir ikke vekslet, men skuffeåpneren synes matpakkesmøreren er ubeskrivelig teit som ikke skjønner at han .. ja, eller hun ... bør flytte seg.
Avskjeden er kanskje litt kjølig, men vi er jo voksne mennesker og skilles ikke som uvenner; like sure som frokosten som møter oss når vi kommer hjem kl 1530.
Vakre Hormonella kan ha et litt ubalansert humør mellom kl 0630 og 0730. Hun har en særegen måte å dele dette med andre som hun møter på sin vei mellom soverommet, badet og kjøkkenet. Hun er så generøs at hun faktisk gir andre æren for dette. Det er som regel jeg som tildeles denne.
Det hender jeg skrur på radioen og synger gjerne med hvis det spilles en låt jeg kan synge med på. Uvitende om at Hormonella var ferdig på badet og hadde funnet sin plass på kjøkkenet, kom jeg syngende inn fra stua.
"Du mamma, synes du at du synger fint?"
Litt syrlighet i stemmen er vel ikke å overdrive. Nå er det en slik situasjon hvor man må tenke fort. Svarer jeg feil blir det månelyst. Når jeg tenker meg om er vel alle svar feil i denne settingen. Jeg skjønte jo innerst inne hvor hun ville.
"Inne i hodet mitt høres det jo helt greit ut, men jeg synes ikke det høres så fint ut på opptak," svarte jeg og tenkte at det var et "både-og" svar som hun ikke kunne finne noen feil ved.
Det er nå hun kaster hansken:
"Å? Det skjærer i ørene mine når du synger."
Nå kan jeg velge å le av henne og si at hun sikkert har rett i det, eller snakke om noe annet, si at det er bra at hun synger finere enn meg, osv. Jeg skal ikke skryte av at jeg er noen solstråle på morgenen jeg heller, og jeg kjente at den kommentaren ikke var særlig behagelig å få av henne.
Så jeg går rett i fella: "Jeg vet at jeg ikke synger falskt, så det der kan du bare kutte ut å si!"
Sommerferien i 2011 ble tilbragt i Albena, Bulgaria. Noen glimt fra turen har jeg lagt inn her.
Soloppgang. Kan du se smileyen? Den så jeg faktisk ikke før jeg lastet opp bildet til bloggen.
Litt flora..
Tidlig morgen på stranden. Der var jeg omtrent alene etter å ha stått opp grytidlig for å legge håndkler på solstolene. For et utrolig pes! Hadde faktisk på vekkerklokke som ringte kl 0630. Gæerne turister!
De blunket IKKE! Jeg så på dem lenge. Det er en mulighet for at de blunket samtidig med meg, men det tror jeg faktisk ikke.
Swimmingpool by sunglasses. Finn en feil...
Sigøynerkone i Varna.
Her går'e unna, Gunnar! Det regnet denne dagen vi var i Varna. Kan vel påstå at hun ikke ser ut til å være direkte fornøyd med tilværelsen i det utrivelige været.
Til sommeren blir det cruise i Adriaterhavet, Middelhavet og Egeerhavet. Nais!
Riktig så forundret er jeg egentlig. Det jeg forundrer meg over er valg. Hvorfor velger man som man gjør? Kan uten problemer bytte ut "man" med "jeg", men da ble det veldig selvransakende. Dette handler vel i og for seg om selvransaking. Men kanskje det er lettere å finne mulige forklaringer hvis man undrer seg over andre enn seg selv. Da slipper man jo unna ekle møter med seg selv i døra. Da er det bedre å låse den døra med hengelåser og kaste nøklene. Virkeligheten får vi hjelpe til å ta en omvei slik at vi ikke får den presentert midt i trynet. Ubeskrivelig ubehagelig.
Digresjon; mens jeg sitter og funderer på hvordan jeg skal stable ordene i dette innlegget, er det en venn på Facebook som legger ut en historie om det å ta valg.. Tilfeldig? Skjebne? Mening? Det får jeg lure på en annen gang.
Når man kan velge korte lykker som fører til langt ubehag fremfor et litt kjipere alternativ men langvarig velbehag, hva skjer i koblingene i toppetasjen da? Fullstendig kaos i fornuftsenteret som lager kortslutning i aksjonspotensialet??
Situasjonsbeskrivelse: Jeg kan velge å spise (les fråtse) godis som gir meg ekkelt ubehag i kroppen. Nå snakker vi ikke dårlig samvittighet, men fysisk ubehag. Dette vet jeg så godt, men allikevel står jeg foran valget som egentlig ikke burde vært noe å tenke på å velge. Dette ubehaget sitter lenge. Flere timer. Jeg kan velge å ikke spise denne godisen, men finne alternativer, som er litt kjipere, men jeg vil ha det mye bedre i kroppen min.
Hva velger jeg? Selvfølgelig velger jeg ubehaget. Og hvor lenge bruker jeg på å spise dette godteriet? 5 minutter? 10 minutter? 1 minutt? Hvor lenge har jeg ubehag? Flere timer. Hva er det skjer i det øyeblikket jeg glemmer dette og ønsker gelemarker, røde fisker, lakris kritt, sure kirsebær, osv osv osv hjertelig velkommen?
Finn den enkleste løsningen og bli styrtrik!
Sitat fra det tidligere nevnte Facebook innlegget:"Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør. Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv."
Søstern min og tanta mi følte seg sexy i varierende grad, regnet i prosent noen dager, på Facebook. Interessant. I dag vet jeg ikke hvordan det står til for det ble ikke opplyst.
Det er ganske morsomt å se at folk plutselig våkner og oppdager at de har likt noe, tillatt noe, blitt medlem av noe som inneholder litt mer enn planlagt. Som for eksempel denne applikasjonen (?) på FB som hver dag forteller din prosent av sexy utstråling. Syrran og tanta har nok gjort et lite grep for å rette opp dette, jeg finner det nemlig ikke igjen noe sted. Litt kjedelig, for det var ganske fornøyelig lesing.
Jeg undrer meg på folks kritiske vurdering i forhold til hva de liker og tillater på FB. Media har skrevet ganske mye om hva man absolutt ikke bør klikke på og delta på av konkurranser.
Som for eksempel: Vinn gavekort på 10 000 kr på IKEA. Dette er ikke fra IKEA men et annet firma som trekker ut masse informasjon om de som deltar. Et av punktene som skal fylles ut er fullt fødsels og personnummer.
Igjen lurer jeg litt på folks evne til kritisk vurdering til hva de deltar på. Er et gavekort på 10 000 på IKEA verdt risken man tar? Det var en som faktisk skrev akkuat det: "10 000 på IKEA er verdt å ta risken for".
Altså, for å delta her må man invitere så mange venner som mulig. Det blir til slutt fryktelig mange om beinet på dette gavekortet. Det er en side av saken.
Hvis man går inn på denne siden på FB kan man se alle som "liker" dette og har invitert alle sine venner.
I mellom vegginnleggene der folk forteller at de har invitert 154 venner, 237 venner osv osv, er det noen våkne mennesker som skriver advarsler om at folk ikke må delta på dette. Det kan da se slik ut:
Da har jeg invitert 90 stk :-)
Om jeg vil risikere å vinne til å handle for ? SELVFØLGELIG.
Kjekt å vunnet det når man er 38 år og uføretrygdet. Det er ikke ofte jeg kan unne meg noe som koster endel.
Spam og svindel! Ikea har advart mot denne type konkorranser!
har sendt invitasjon til 180 venner
När ni fyller i era uppgifter på hemsidan registreras ni för diverse olika reklamerbjudanden som kommer till eran mail. Sen säljs de vidare till ett reklamföretag som använder de för att kunna specificera sin reklam till olika målgrupper.
Dette er bare svindel
Det hadde vært supert å vinne. Trenger en sofa og kjeller-reoler og da er IKEA det selvfølgelige valg!!!
327 invitert :o))
Denne siden er IKKE driftet av IKEA ... Smart respons media er kun ute etter mail adresser og personlig informasjon for masse utsendelse av reklame....
Selvfølgelig deltar jeg, IKEA er jo den butikken med best og mest utvalg.
150 Invitert
256 stk =)
Har du invitert og likt?
En annen ting er alle de samfunnsengasjerte som deltar i alle mulige grupper som skal hjelpe folk i nød. Et par ganger har jeg sjekka fakta om saken. Hva fant jeg? Jo at fakta og fremstilling på FB ikke helt stemmer overens. Kjære vene! Det er supert å være samfunnsengasjert, altså!
Jeg er selvfølgelig veldig kritisk til hva jeg klikker på og tillater på FB.... trodde jeg. Helt til jeg oppdaget at blogg innlegget mitt, veldig overraskende, automatisk ble lagt ut på veggen min.... Ok, jeg er såpass ekshibisjonistisk at jeg faktisk legger ut linken til bloggen på FB selv, så dette var jo en bonus.
...... det er overarmene sine det. Ikke mine, men programlederen i Radio Prime Sarpsborg. Fantastisk. Hvordan jeg vet det? Jo, det har seg slik at han har på seg en blodtrykksmåler som måler blodtrykket (!!) gjennom hele dagen. Han måtte da ha den største mansjetten fordi han hadde 40 cm i slapp tilstand.
Nok om det.
Jeg har krøpet godt ut av komfort sonen min i dag. Å bryte rutinen med fast tur-runde, er ikke bare-bare. Men i dag måtte Nordlendingen og thuja-barrikaden vike til fordel for skog tur. Jeg er litt skeptisk til å gå i skogen alene, men jeg hadde jo med meg rovdyret mitt.
så jeg skulle jo være trygg.
Apropos thujabarrikadene så har de nådd level 2. Vi snakker en miniatyrutgave av Stonehenge som vernes som en av verdens 7 underverker.
Før:
Etter:
Jeg tok bilde fra hofta. Litt engstelig for å ta bilde av severdighetene uten å ha betalt først. Bak gjerde kan det skimtes et reisverk. Dette skal garantert bli turistinfo med salg av billetter og suvenirer.
Fortsettelse følger.
Turen i skogen var en helt annen opplevelse. Jeg er lettskremt. Ser aldri på skrekkfilmer. Blir rasende hvis noen skremmer meg. Jeg har sett elg inne i denne skogen før og kan ikke si jeg har lyst til å treffe på denne figuren alene. Det blir ikke noe bedre av at Leo titt og ofte stopper opp og lytter og titter. Han hører og værer dyr og andre vesener bedre enn meg,
Nå er vi tilsynelatende helt alene inne i skogen. Hva er det i såfall Leo ser?
Jeg blir da i overkant engstelig. Står helt stille og titter forsiktig rundt. Jeg ser jo aldri noen ting, så jeg ber Leo om å slutte med det tullet. Han slutter ikke med det tullet og jeg er engstelig helt til vi kommer ut av skogen.
Tross unødvendig redsel, var det utrolig fint i skogen.
Denne her følte seg nok ille ensom. Men pen var den.
Dette juletreet har vel gjort jobben sin.
Jaggu fant jeg et embryo midt i skogen!
Ooo... Denne har funnet akkurat rett plass; midt i solen!
Hadde ikke valgt feil plass denne heller.
Små naturskatter ikke langt hjemmefra.
Det er viktig for Leo å finne det aller største pinnen. Vi snakker her pinner i størrelse små trær. Ikke busker. TRÆR.
Etter at jeg tok dette bildet måtte jeg kaste meg til siden for ikke å bli slått i svime av denne stokken, som faktisk er en av de minste han fant i dag.
I det øyeblikket ringte Marti.
Jeg fikk opp mobilen fra lomma, sa; "Hællææ" og fikk en STOKK midt i leggen. Det var bare Leo som skulle passere og som ikke helt har føling på hvor mye plass en slik STOKK tar. Marti fikk da en dose banning i øret. Innskild.
Jeg fortalte Marti om redselen min for å gå i skogen. "Hva er det du egentlig er redd for a?" spurte Marti.
I det jeg legger ut om alt de skumle, kjenner jeg at dette blir fryktelig teit. For når jeg sier det høyt høres det utrolig latterlig ut. Det ble et raskt temaskifte i samtalen.
Det siste bildet jeg tok i dag var dette:
Bak her sitter det en med piggsveis og spionerer på meg. Det er jeg overbevist om.
... ja, jeg tror "underlig" er den rette beskrivelsen på hvordan enkelte ting blir sortert og vurdert. Som for eksempel at sunn mat er dyrere enn usunn mat og vi blir anbefalt av myndighetene å kjøpe sunn mat. At størrelse 42 ikke alltid er størrelse 42, men 46. At noen kjører i 50 i 70 sona og øker farta akkurat i det du skal kjøre forbi ... og det er en fotoboks akkurat der.
Det er merkelig hvordan man får plass til alt søplet man har i kjeller, loft og garasje. Som for eksempel hos oss som har en stor dobbelt garasje. Det skulle ikke være plass til så mye annet enn to biler inni den. Det er ikke plass til noen biler inni den garasjen.
Det var rett og slett nødvendig med en tur på fyllinga. Nå kaster vi ikke ting som er blitt plassert i garasjen fordi de har behov for oppbevaring i slike omgivelser. Vi kaster ting som blir oppbevart i garasjen "så lenge". Ødelagte campingstoler, malingsspann, møbler som er byttet ut, sykler fra 1978, gressklipperen som ble byttet ut for 3 år siden. "Å? de tar i mot gressklippere på fyllinga også?" Ja, det gjør de.
Hengeren til svigerfar ble lånt på litt ubestemt tid og fylt opp. Den ble toppet med et stort skrivebord som fungerte som "sikring av lasten".
Ved innkjøringa til fyllinga er det ei bu. Inni der pleier det å sitte en strålende blid dame. Stakkars damen har har nok slitt ut smilemusklene sine og derfor fått en varig skade. Jeg tror kanskje hun er lam i musklene fra kinnbena og ned til haken. Kjeven kan hun bruke, for hun snakker, men det er bare enkelte ord og korte setninger. Jeg tror hun sliter litt med å se folk i øynene også, for hun ser alltid rett inn i pc'n sin. Stakkar, jeg syns litt synd på henne, for med hennes problemer kan folk faktisk tro at hun hater jobben sin, alltid er sur og ikke liker folk.
Det er ei vekt utenfor denne bua. Hvis man kjører søppel fra et firma må man stoppe her for å veie søpla. Dette skal da betales for ut i fra vekt og hva som blir kastet. Dette blir regulert med lyssignal; rødt og grønt. De er moderne disse fyllingen. Det er så mye trafikk at de må ha lysregulering.
Når den blide damen sitter i bua, pleier det alltid å være grønt lys. Den dagen vi var der, var det først grønt lys, men plutselig var det rødt. Vi så det i det vi passerte lyset og bråstoppet. Inni bua var det en mann. Han sa noe vi ikke skjønte. Han snakket med noen bak seg og prøvde å si noe til oss. En viktig detalj her er at denne vekta ligger på motsatt side av kjørefeltet i forhold til bua. Det vil si at de bilene som kjører ut av fyllinga kjører nærmest bua.
Vi får fortsatt ikke med oss hva han mener men han bare vinker oss videre.
(Det står noe utenlandsk på dette bildet som jeg ikke skjønner)
Vi kaster av lasset vårt på de forskjellige stasjonene. Treverk, malingsspann, lysstoffrør, jern (gressklipper), brennbart og hageavfall. På vei bort til depoet for malingsspann ble jeg stoppet av en mann som lurte på om jeg jobba der. Vet ikke helt hva jeg skal føle om det. Det er ikke noe gæernt i å jobbe på fyllinga, all respekt til dem som gjør det. At det er personer med litt ekstra behov som jobber der, er også helt suverent. Hvordan han kom på å spørre meg, som hverken hadde felleskjøpet caps, kjeledress, refleksvest eller hansker, er jeg ikke helt sikker på. Jeg burde kanskje ta en liten refleksjon på den. Han ble informert på en hyggelig måte, selvfølgelig, at jeg ikke jobber der.
Nå kommer vi til situasjonen som er underlig. På vei ut av fyllinga får vi signal fra mannen i bua om at vi skal stoppe. Han er fortsatt litt treg og vi kommer oss litt forbi luka og må snakke bakover. Han sier at det koster penger å kaste treverk. Vi blir litt overrasket og sier at vi kastet et skrivebord. Siden han ikke hadde fått veid lasta vår, lot han det gå. Vi slapp å betale.
Hadde vi vært der enn time tidligere kunne vi kastet alt vi ville helt gratis, for damen med lammelser i ansiktet var tatt ut i streik.
Vi trodde egentlig at alt var gratis å levere på fyllinga, så lenge vi sorterte søpla. På et skilt ved innkjøringa kunne vi; når vi kjørte ut (!) lese at det er gratis å levere hageavfall, farlig avfall, jern/glass/metall, klær, møbler, plast og litt av hvert annet. Treverk koster penger. Nå begynner det underlige. Mye av dette vi kaster skal legges i brennbart. Trevirke, som skrivebord, skal legges på plassen for brennbart. Hvorfor skal jeg betale for noe de skal brenne opp? Eller som de selger som flis? Faktisk så selges søppel til Sverige. Hvorfor skal jeg betale for noe de skal tjene penger på? Det er mye mer problemer med å kvitte seg med gressklippere, kjøleskap og maling. Men det er gratis.
... røde blinkende lys, hylende sirener, dårlig ånde og oppdagelse av buse i nesa på tidenes date, tom bensintank på midt på fjellet langt fra folk.
Maslows teorier om alt som kan gå galt slo inn med full kraft. Hva gjør jeg nå?!?
Jeg var på tur i skogen med Malin
og gutta.
Vi var midt i en dyp refleksjon. Det er ikke noe spesielt med det. Når mamma ringer midt i denne refleksjonen, er hun ikke den heldige vinneren av min hele og fulle interesse og oppmerksomhet. Det oppleves heller mer forstyrrende.
Mammaer fortjener at barna er fokusert på det de ønsker å formidle når de ringer. Ihvertfall når telefonsamtalene er sjeldnere enn innkjøp av ny OB-pakke. Da er det sannsynlig at hun har noe viktig på hjertet.
Uten å overdrive kan jeg beskrive terrenget i skogen som kupert. Med dype refleksjoner i hodet og konsentrasjon på riktig plassering av ben mellom steiner og røtter, kreves det en del ressurser for å vie all oppmerksomhet til mamma.
"Du Tone, jeg har tenkt litt.... dere skal jo i bryllup til helga, og jeg har en lekker kjole her altså. Den vil jeg du skal prøve. Den er rosa og det er chiffon .. den er litt lang til meg. Jeg har fått den av Unni. Hun synes ikke den var helt hennes stil. Den er for lang til meg og jeg må sy den opp, men du er jo lengre enn meg. Den sorte kjolen du skal bruke.. du vet.. jeg synes det blir litt trist med sort jeg, Tone. Pappa og jeg skal til Sverige i morgen og da kjører vi innom deg med denne kjolen. Vi er der like etter 0900 en gang.."
Bang! Velkommen til virkeligheten. Refleksjoner og ulendt terreng var plutselig ikke forstyrrende elementer. De ble ignorert.
Informasjonen fra mamma raste rundt i hodet mitt og jeg måtte ta en time out for å få klart for meg hva hun akkurat hadde sagt og finne noen svar som var over gjennomsnittlig diplomatiske.
For det første bor Unni i Danmark. Danske klær er trege! (Nå har jeg søkt på utallige ord på google for å finne et bilde som illustrerer hva jeg mener her, men jeg finner ikke noe bilde av trege danske klær)
Unni er ikke treg. Hun er storesøsteren min, 9,5 år eldre enn meg og sørget for at jeg hadde Lacoste sokker og gensere lenge før alle andre på barneskolen. Det var ikke intensjonen hennes med disse innkjøpene, men mamma var på min side og vasket og tørket og strøk og brettet før Unni fant ut det. Men vi har ikke helt samme smak når det gjelder selskapsklær. Hun er fin i klærne sine, men ikke jeg i hennes.
For det andre har mamma litt annen fargesmak og klessmak enn meg. Vi snakker 32 års aldersforskjell her, så det bør være et skille i stil her også.
For det tredje kommer ALDRI mamma og pappa innom her tilfeldig eller uten å være invitert. Når hun opplyser at de på eget initiativ skal komme innom med denne kjolen, skjønner jeg at hun virkelig er ivrig etter å påvirke mitt antrekk i dette bryllupet.
Jeg setter stor pris på at de kommer innom og vil veldig gjerne at de skal gjøre det oftere, derfor var det ekstra viktig å møte dette på en diplomatisk måte slik at ingen ble fornærmet.
Kjolen skulle få en sjanse. Jeg bestemte meg for det. Det kunne hende jeg ble positivt overrasket, men jeg var nok litt fiendtlig innstilt i utgangspunktet. Overbærende fortalte jeg Malin om den litt kinkie situasjonen jeg plutselig var kommet i. Hun lo litt medfølende. Jeg velger å tolke det slik. Vi dro oss tilbake til refleksjoner og ulendt terreng og kjolesituasjonen forsvant i granskauen.
Helt til hun sto der. Klokken 0900. Posen var uten en skrukk. Mamma behandler posene sine med verdighet. De se alltid nye ut. Kjolen var pent brettet sammen og hun tok den andektig ut.
"Er den ikke nydelig? Se den fargen, Tone. Du er jo så fin i sterke farger. Denne kommer til å bli lekker på deg. Se her da."
Hun holder den opp. Den er rosa. Ikke gammelrosa, fargen er litt klarer og sterkere. Helt enkel. Med det rette snittet kan denne faktisk sitte helt greit. Men jeg tenkte at jeg skulle droppe chiffon blusen som skulle være utenpå. Den var mer spraglete og fargerik. Jeg ymtet noe om at jeg kunne droppe den, men det kunne jeg ikke, mente hun. Jeg burde dekke til overarmene mine.
WTF?!!? Hva er det hun forsøker å si dårlig kamuflert her? At jeg har stygge overarmer? Fete overarmer? Eller er det slik at hun synes at man ikke skal vise overarmene sine i bryllup?
Jeg svelget det i meg og tenkte at hun var jo ikke her når jeg skulle kle på meg.
Jeg hentet kjolen jeg hadde tenkt å ha på meg.
"Åhh... er det den du hadde tenkt å ha på deg?"
Jeg kunne bekrefte det og viste frem at den ikke var helt sort men hadde litt skimmer i seg.
"Ingar!" Pappa hadde ikke kommet inn. De hadde selvfølgelig dårlig tid. Tenk om det ble utsolgt i Sverige. Leo elsker pappa og hadde løpt ut for å gi han sin sedvanlige velkomst med poter og slim. Derfor sto pappa ute på gårdsplassen og hørte at mamma ropte.
"Ingar! Se er a! Denne kjolen var lekker altså. Da blir a Tone fin!"
Pappa har ikke den store interessen for mote, men er selvfølgelig enig med mamma. Vi gir hverandre det vanlige "det er lurt å si at vi enige og vise at vi er engasjerte blikket". Pappa og jeg har et par slike hemmelige tegn.
Hele situasjonen hadde plutselig snudd seg. Nå kunne jeg plutselig bruke den sorte kjolen uten å få dårlig samvittighet. Den var godkjent.
Mamma og pappa var innom i ca 7 minutter og 45 sekunder. Vi bor tross alt i hver vår by. Da blir det travelt når man skal rekke alt i løpet av en dag. De bor i Moss. Jeg bor i Sarpsborg. Og de skulle helt til Svinesund. Skulle nesten hatt bobil for å komme igjennom den ruta der. Overnatting og rast.
Jeg ga faktisk kjolen en sjanse. Litt urettferdig var jeg kanskje når jeg skulle la Bjørnar være med på avgjørelsen. Med hvite tennissokker, fett hår og ubarberte armhuler, blir ingen kjoler lekre. Han sa nei. Den passet ikke heller. Hadde den passet, skulle jeg vurdert det. Jeg ble veldig fin i den sorte.
Jeg er også veldig glad i mamman og pappan min som er veldig snille, og gjør som de gjør av kjærlighet og godhet.
Klokka er 0815. Skolejenta dro for 10 minutter siden og nå har jeg min kvalitetstid med te, God Morgen Norge og laptop.
Noen vanvittig irriterende og ubehagelige lyder trenger seg inn i konsentrasjonen min. Det passer ikke inn i "kvalitetstid". Blikkontakt. Skarp stemme: "Nå MÅ du kutte ut! Du kan ikke holde på sånn! Det er jeg som bestemmer når vi skal gå!"
Blikket fokuserer på dataskjermen igjen. Facebook, blogg, mail, nyheter, tilbake til Face.
En labb klasker oppå tastaturet fra høyre. Et stort, svart, pelsete hode snor seg rundt halsen min og legger seg oppå min venstre skulder. Utsikten skifter fra skrift og bilder til svart og hårete. Jeg får nesa full av pels og det lukter godt av hund. Allikevel blir jeg litt sur og dytter bort dette forstyrrende elementet. Han ser på meg med store, triste, brune øyne. Jeg møter blikket hans. Mitt blikk er mer oppgitt og jeg himler litt med øynene: "Det er ikke din tur til å ha laptop'en enda. Vent til jeg er ferdig!"
Nå skal jeg ikke tilegne Leo datakunnskaper, og forteller derfor hvordan det egentlig er: "Ja, vi skal snart gå, bare vent LITT."
Nå er det på vippen at jeg tar tilbake alt jeg har sagt og skrevet om at dyr skal behandles som dyr. Jeg tar meg selv i å ha lange forklaringer til en hund om hvorfor vi ikke skal ut på tur akkurat nå. Det er mest fordi jeg har behov for å forklare meg, eller kanskje behov for å unnskylde? Han skjønner hva jeg sier ihvertfall. Jeg liker å tro det, for jeg klarer å kjøpe meg litt ekstra utsettelse. Han går og legger seg, en liten stund.
Et av de beste rådene jeg kan gi til nye hundeeiere er å ALDRI lage faste rutiner på mat og tur. Da kan det bli litt problematisk om du ønsker å gjøre en liten endring i dagsplanen.
Klokka begynner å dra seg mot 0900. Jeg titter ubemerket på han som ligger på gulvet. Det går ikke å titte ubemerket på han. Nå står han i sofaen, logrer vilt og borer hodet sitt inn i ansiktet mitt. Jeg blir rimelig fuktig i ansiktet og innser at jeg må gi etter.
Han står og piper utenfor døra når jeg står og pusser tennene på badet. Jeg ser ikke noe som helst humor i det og lar meg terge. "NÅ MÅ DU GI DEG!!! Jeg står jo her og pusser tenner, vi skal straks gå!!" Nå må han vel kutte ut? Han kutter aldri ut før jeg kommer ut av badet og begynner å kle på meg.
Jeg finner frem poser, Frolic og mp3 spiller. Han hopper rundt meg. Rister seg. Sorte pelshår daler på gulvet. Det tar ca. 2 sekunder fra han rister seg til den ligger på gulvet. Jeg sjekka det en gang.
Han gjesper, rister litt igjen, hopper og peser.
Jeg er klar og åpner døra. Han står bak meg, fortsatt i samme euforiske modus. Jeg går litt til siden og viser med hånden at han kan gå ut. Det er nemlig best at jeg går sist, slik at jeg kan lukke døra. Han har lært å åpne døra, men er litt slurvete med å lukke den etter seg. Vi vil jo ikke gå på tur med dørene åpne, vil vi vel?
Det regner. Tenker at det gir seg etterhvert. Regn er ikke noe problem. Jeg er vanntett.
Apropos vanntett. Det er ganske interessant. Alle de som i god tro smører seg inn med kremer som skal gjøre både det ene og det andre. Fjerne fett og cellulitter. Hvor mange % av innholdet er vann? Ganske mange. Hvordan skal dette trenge inn i huden så lenge jeg er vanntett? Hadde jeg ikke vært vanntett ville jeg surra rundt som Svampebob.
Hvis jeg er dehydrert, kan jeg da legges i et badekar med vann slik at kroppen kan suge til seg det vannet den har behov for? Underlig. (Tnx JAL)
Han står på trappa og venter på å få på halsbåndet og hopper ned i ett byks når han er klar. Nede på gårdsplassen danser han rundt meg helt til vi kommer til postkassa. Der stopper vi og setter på lenka og slår på musikken.
Jeg må ta et par små sprett for å få venstre ben til å gå på eneren i musikken. Det ser litt snodig ut, og jeg ser meg litt forsiktig rundt for å se om noen har sett meg. Det gikk greit.
Vi nærmer oss finnmarkssnordlengingen. Jeg kaller inn Leo til fot og går pent forbi. I smug titter jeg på barrikaden som jeg er rimelig fascinert av. Jøss, jeg trodde den nye barrikaden var flotte steiner i granitt elle noe, Men vi snakker LECA! Oppå disse lecablokkene er det lagt mindre steiner. Lurer på om det er folk som går forbi som legger på en stein. Sånn man gjør på fjellet for å lage varder. Jeg vil også være med å lage varde! Tror jeg venter til det blir litt mørkere.
Vi møter ofte en pussig fyr. Ikke hver dag. ikke på samme tidspunkt. Men alltid på det samme stedet. Jeg har satt en alder på han; ca 70. Første gangen klassifiserte jeg han til å være en grinebiter eller en tulling. En av to. Kun basert på utseende, klær, kroppsholdning og briller. Jeg dro meg ut til kanten av fortauet for å gi han plass. Han er ikke store karen, men da kunne jeg unngå eventuell kontakt. Det viste seg å være helt unødvendig. Han smiler stort og har alltid en kommentar. Nå er det blitt slik at jeg planlegger en kommentar i det jeg ser han. Det går på været stort sett. Vi stopper ikke. Vi gjør det i fart.
Lenger oppe i den gata ligger det et sykehjem. Langs veien er det plantet en hekk. I dag måtte Leo slippe en bæsj akkurat i denne hekken. Jeg ser signalene og forsøker å avverge at han gjør det akkurat der, men for sent.
Jeg er en ansvarlig hundeeier og tar i bruk en av posene jeg har klar i lomma. Nå er det sånn at det å ta opp hundebæsj som er noe bløt i konsistensen og samtidig har lagt seg mellom kvister, blader og gress, ikke er det enkleste å få til uten at det blir grisete og ekkelt. I tillegg kan jeg avsløre at det kanskje er 1/3 av bæsjen som lar seg fjerne uten at jeg skal ta med meg hele busken hjem. Når sant skal sies, er det ingen som hadde oppdaget denne bæsjen om jeg hadde latt den ligge. Hvis vi går litt tilbake i denne situasjonen, vet vi at dette foregår utenfor et sykehjem. Alt jeg foretar meg etter at Leo har avsluttet sin avslørende sittestilling, blir observert av 23 glade pasienter med demens og et par dyktige sykepleiere. Derfor plukker jeg opp så godt jeg kan. Når jobben er utført titter jeg opp på balkongen og vinduene, og ser ingen. De er jaggu raske til bens. De har demens ja, de er ikke syke i bena.
Jeg knyter posen og bærer den dinglende i den ledige hånda. Den andre hånda er opptatt med å holde flexibånd. Bæsjepose og flexibånd i samme hånd er en litt komplisert kombinasjon. Den bæsjeposen bærer jeg helt hjem. Jeg har en mulighet til å kaste den i søplekassa til barnehagen vi passerer, men det er unger ute, så jeg får meg ikke til å gjøre det. Jeg får meg ikke til å kaste den i andres søplekasser heller. Totalt sperre. Så da tar jeg den med hjem.
Det er noen situasjoner man helst ikke skal gjøre enkelte ting. Som for eksempel å få latterkrampe når presten legger hånda på hodet ditt under konfirmasjonen, klø på myggstikk, gni seg i øynene når man har på maskara, hoste eller kremte når man skal være helt stille (gjemt inne i et skap?) og klø seg i ansiktet når man bærer en pose med hundebæsj.
Jeg klør alltid usannsynlig mye rundt nesepartiet når jeg bærer denne posen. Også glemmer jeg at jeg har posen i hånda og tar med den opp i ansiktet når jeg må klø! ALLTID.
Det regner kraftigere. Jeg angrer på at jeg ikke tok på linser i stedet for briller. Det er ikke særlig god sikt. Ideen om vindusviskere på briller er faktisk ikke så teit. Den er genial. Å ta av brillene er ikke noe alternativ når man er nærsynt og har briller i styrke -4 på begge øynene. Så jeg myser mellom dråpene og orienterer meg så godt jeg kan.
Vi er på slutten av turen. Et lite ubemerkelig hinkehopp for å få riktig fot på eneren i musikken. Ingen så det.
I enden av en gate svinger vi inn på en ny. Jeg ser noen konturer i en gårdsplass utenfor et hus. Leo blir oppmerksom; hodet løftes, ørene heises og halen logrer litt ekstra. Jeg har en oppfatning om hva jeg ser, men tør ikke helt tro at dette virkelig er sant. Jeg skyfler vannet av brilleglassene med langsiden av pekefingeren og myser. Joda, det er som jeg tror; I sprutregn står det en dame i kjole, paraply, bøtte med vann og svamp og vasker bilen.
Vi passerer. Leo ser på meg, jeg smiler til Leo, og vi er stilletiende enige i at dette er snodig.
Den siste biten går Leo løs. Vi går på en gangsti langs et jorde og litt skog. Han svinser, snuser, markerer og løper noen meter foran meg. Der veien svinger slik at jeg ikke kan se rundt, stopper Leo og ser på meg. Jeg kommer bort til han, titter rundt svingen og ser at det ikke kommer noen. Da måtte jeg tatt på båndet. Leo venter på klarsignal. Han får et smil. Leo vet at et smil fra mor betyr at han kan fortsette med det han gjør. Han skjønner nemlig ansiktsuttrykkene mine.
Hei, stopp, han er en hund!! Men jeg opplever faktisk at han oppfatter smil som bekreftelser. En jeg kjenner har som vane å bite seg i underleppa når han blir sinna eller irritert. Hunden hans kryper sammen når han biter seg i leppa. Uansett om de er i samhandling eller ei. Hunder skjønner ansiktsuttrykk.
Vi er hjemme. Vi er våte! "Leo, du kan ikke legge deg i sofaen nå. Du er så våt. Gå og legg deg på teppet ditt så lenge, så kan du legge deg her i sofaen når du er tørr."
..... Åvv Mai Gadd!! Eller "Oh my God", som det skrives da. Det er det OMG betyr. Så er det oppklart. Eller "Å min Gud", hvis man velger den norske versjonen. Jeg sier mer "herregud". Egentlig sier jeg mest "er'e mulig" eller "dæven". .. eller .. noe helt annet.
Den litt yngre utgaven som er min arving sier det slik det skrives: OMG.. oommg. Det sies mest når jeg er litt i overkant teit. En gang ble jeg l i t t overrasket over vokabularet til 11 åringen. Vi kjørte under en bro, samtidig som toget kjørte over oss. Vi ble overrasket av det plutselige bråket. Da vi hadde kommet oss på andre siden, smeller det fra den unge damen: " Å - i - heeelveetee".. I den lett slepne versjonen.
"WTF??" Neida, det sa jeg ikke. Jeg ser skrått på henne og kniper litt i øynene.
Hun ser jo tilbake på meg da, og vet med 100% sikkerhet at dette liker ikke mor, men det måtte prøves. Hun ler litt forsiktig: "Å unnskyld, det bare kom".
Ja, det kan skje at man plutselig plumper ut med noe man ikke skal si, men dette kom litt for sent. Timingen var litt dårlig. Tiden fra vi ble overrasket over bråket fra toget, til hennes utbrudd, var litt for lang til at det kunne legges i mappa for "uheldige utsagn i uheldige øyeblikk og jeg rakk ikke å tenke meg om". Jeg har ikke hørt henne si dette siden. Bare for å nevne det.
Men, OH MY GOD!! Omer Bhatti!! Omer Bhatti, asså!! O-Bee! For en utrolig danser! Genialt kule moves! Og rapper!! Og... er han for gammel for datteren min? Nei, der er det Justin Bieber som gjelder. (Helt til jeg viser henne Omer Bhatti når hun kommer hjem fra skolen).
Jeg har jo hørt om kid'n fra Holmlia som ble kompis med Michael Jackson, og jeg har jo fått med meg at han satser på en artist karriere. Men OH MY GOD! Dette hadde jeg IKKE forventet meg.
Jeg er en låner, men har ikke noe å gi tilbake. Dette bildet er lånt fra tv2.no
Jeg er mektig imponert. Kid'n fra Holmlia og Norge er helt rå. Jeg hadde tilfeldigvis på TV i dag formiddag. Frokost Quiz var akkurat ferdig ( Svaret på rebusen var SOLDAT), og reprisen på God Morgen Norge startet. De starter med Omer. Jeg er litt kritisk når de introduserer dette vakre ansiktet, og venter litt Michael Jackson storyer og fokus på deres forhold. Jeg ble tatt på senga! Fyren er ydmyk. Han ønsker kun å formidle rap og dans, og selvfølgelig at han er inspirert av MJ, naturlig nok.
Hans versjon av "Wanna be startin' something" er så bra! Den er så bra!
Jeg er ikke veldig opptatt av musikk om dagen, men nå har jeg funnet en artist som vekker nysgjerrigheten min,
Skal forresten på konsert med Dance With a Stranger i dag på Rockefeller... det blir litt annerledes kanskje. Elg er ikke god på moonwalk vil jeg påstå. Men jeg kan ta feil. Det gjorde jeg en gang, men da tok jeg feil av at jeg hadde tatt feil.
...på Hard Rock!" Hun sitter i sengen sin og ser på meg med store brune øyne fylt med tårer. Jeg tror kanskje jeg ikke helt oppfatter hva hun sier, eller jeg skjønner det kanskje ikke. En vond følelse bygger seg opp i meg når jeg ser hvor trist hun er. Herregud, så glad jeg er i datteren min. Jeg ber henne gjenta ordene.
"DU OFRER MORA DI PÅ HARD ROCK!"
"Han sa det, mamma, og da ble jeg så lei meg." En av guttene i klassen hadde sagt dette til henne og det var ment å være sårende.
Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle møte henne på dette. For det første skjønte jeg ikke hvorfor hun opplevde dette trist og leit. For det andre var dette en skjør situasjon som kunne vippe begge veier; hun blir sint på meg fordi jeg ikke skjønner og dermed knepper igjen, eller hun klarer å forklare meg situasjonen slik at vi kan finne ut av dette.
Jeg analyserte setningen for meg selv. Hard Rock? Vi digger Hard Rock og har vært i 6 forskjellige fra Atlanta til Playa del Ingles. Er det sånn at jeg har ofra henne for Hard Rock? Har jeg valgt Hard Rock fremfor å være sammen med henne? Eller har hun sagt at hun vil heller være på Hard Rock enn å være sammen med meg?
Hva vet denne bråkjekke lille fyren om hvilket forhold vi har til Hard Rock?
Hun forklarer videre: " Det betyr at vi er fete, du og jeg, og da ble jeg så lei meg når han sa sånn om deg."
Fete? Nå kjenner jeg at dette begynner å bli litt mer komplisert og irriterende.
"Nå er vel ikke mora hans....." Jeg bråstopper. Det var stygt nære på at jeg satt meg i sandkassa sammen med dem. Dessuten skal ikke jeg gi henne ideer til motangrep på skolen i morgen.
Pust med magen. Hold hodet kaldt. Jeg setter meg ned på senga ved siden av henne og sliter litt med å holde noen små knis inni meg. Det siste mestrer jeg ikke noe særlig og smiler litt. Hun blir overrasket og litt skuffet: "Jeg er faktisk lei meg for at han er slem mot deg, mamma."
"Du, jenta mi, det han sier betyr ingenting. De ordene sammen har ingen mening. Da blir ikke jeg lei meg."
Nå kommer hele regla om at jeg ikke skjønner noe, at jeg ikke kan det, at han har rett om betydningen og igjen at jeg ikke skjønner noe.
Under hele denne samtalen går signalene mellom hjernehalvdelene, frontallappen, amygdala, thalamus, store hjernen, lille hjernen, medulla, bakhjernen i alle mulige kombinasjoner, i ADSL fart. Alt dette skjer i løpet av sekunder. Den grå substansen står og vibrerer mens gliacellene bidrar til at signalene virkelig holder en ekstremt høy fart. Depolariseringen skaper gnistrer i aksonet. Natrium inn og kalium ut. Her gjelder det nemlig å ha tunga rett i munnen og finne en smart måte å møte dette på slik at hun ikke føler at jeg bagatelliserer følelsene hennes.
I denne prosessen vurderte jeg om det kan oppfattes at det er et offeralter på Hard Rock. Men selv jeg med min livlige fantasi, klarte ikke å plassere noe offeralter der inne.
Eller kanskje allikevel??
Jeg valgte å ikke forklare dette med ofring. Tenkte at det ville forvirre og forvrenge hele greia. Eller kanskje skremme.
Men kunne det hende at han mente noe annet med Hard Rock enn det jeg gjorde? Er han opptatt av kosthold? Hadde han sagt noe annet? Hard core? Uansett hvilke vinklinger jeg forsøkte å se dette i klarte jeg ikke å finne noen logisk betydning.
"Er du ikke veldig lei deg, mamma?" Hun er så overbevist om at dette virkelig er noe av det styggeste man kan si og mene.
"Nei, jeg er ikke lei meg, jeg synes dette er litt morsomt. Han sårer ikke meg med ord som ikke betyr noe for meg. Akkurat som jeg skulle sagt til deg at "du kjører banan med lugg på sneip"
"Næsj!! Hva betyr det a? Ingen som blir lei seg av det!"
Nei.. det er det ikke...og lengre enn dette kom vi ikke.
Jeg spurte en venninne av henne om dette uttrykket. Hun hadde hørt det, og var også overbevist om at betydningen var stygg, men litt usikker på hva det egentlig var.
Jeg må jo bare gratulere denne soppen som har funnet på dette betydningsløse uttrykket. Han skulle også hatt en diplom for påvirkningsevne. Han bør få seg jobb i reklamebransjen!
.....!" sa hun som hadde den vakre golden retrieveren... "om det er hannhunder dere har!!"
Enda et av de geniale møtene med andre hundeeiere.
Vi har hannhunder både Marti og jeg, men ser seriøst ikke problemet med å møte hverken tisper eller andre hannhunder... bare eieren har kontroll på hunden sin og har dressert den litt.
Lille Bøll og Store Ulldott
Hun hadde golden hunden sin i bånd og jeg oppfattet ikke situasjonen veldig aggressiv, slik en krig gjerne er. Jeg la ikke merke til atferden til golden'en heller. Men nå var jeg mest opptatt av Leo og at han skulle gå pent. Mulig Marti hadde en litt annen opplevelse.
Det som ble et problem, var mannen med spanielen hun sto og snakket med. MIDT I GANGSTIEN!!! Spanielen var løs og kom selvfølgelig bort til hundene våre og var grenseløst irriterende. Eieren hadde ikke bånd med seg, men en lang stokk. Ikke vet jeg hva han skulle med den til. Jeg så han prøvde å pirke borti hunden sin med stokken, for å få kontakt håper jeg, men den enset ikke eieren sin.
Hva gjorde eieren?? Han sa: "stopp da, så jeg får tak i bikkja!"
Selvfølgelig stopper vi. Han fikk tak i hunden og gikk. Uten bånd.
Det ble ikke krig.
Nå har nordlendingen laga seg ny barrikade!! Historien om nordlendingen finnes her
Noe mer estetisk kanskje?? Fortsatt er tujaen, som er omsorgsfullt barrikadert, den grønneste og største.
Kjenner jeg er litt engstelig når jeg drar fram kameraet. Har litt dårlig erfaring med at han, nordlendingen, plutselig bykser ut. Og det er ikke noe Kramer over stilen hans!
Høhø. Bare det at jeg tror kanskje han er finnmarking. Skjønte at det er en forskjell der. Lærte det på TV når jeg så på Farmen. Vi sier at det er uvesentlig.
Også har jeg fått parkeringsbot!! Bjørnar også! En hver! Samtidig!!
... veldig inspirert til å ta bilder på turen i dag... Jeg har for dårlig tålmodighet til å sette meg inn i retusjering og redigering og fixing, så dette er virkeligheten uten korrigering. Mye dråper her, men det er mine første. Det er jammen mange bilder som må tas før man fanger det rette lyset og skinnet.
Også Leo som så tålmodig venter på sitt "værsågod"!
... ikke langt fra eplet? ..tilbake på seg selv? Nei, det heter "faller på sin egen urimelighet". Det måtte jeg jaggu meg Google. Det betyr mest sannsynlig at jeg ikke bruker dette uttrykket i tide og utide. Kanskje jeg rett og slett ikke opplever så mye som faller på sin egen urimelighet.
Nå lurer jeg faktisk på om dette, som jeg nå skal fortelle om, ikke faller inn under dette uttrykket. Noe må det være som fikk meg til å tenke på det. Urimelig. Ja, det var urimelig.
I heard it on the radio; En fyr ble tatt inn av tollerne på Svinesund. Historien forteller ikke hvorfor han var en av de heldige utvalgte, men han hadde vel et sjarmerende blikk da. Det kan nemlig ikke være noen narkohund som har markert her,
Uansett; han ble så nervøs at han innrømmet at han hadde heroin på seg. Han hadde kjøpt litt heroin, 100 gram, for 17 000,-. Trodde han. Da de analyserte denne "heroinen" viste det seg å være en kjekk blanding av paracet og koffein. Jeg vet om steder man kan få 100 gram paracet og koffein for en noe billigere penge enn 17 000,-.
Dette var da situasjonen. Det som er litt interessant her, er at fyren fikk 2 års fengsel for å ha blitt skikkelig lurt. Skal den straffen fungere preventivt, sånn at han aldri kommer til å ta med seg paracet og koffein pakka sammen i en klump over grensa igjen? Jeg tenker at han ville gjort en innsats for å ikke bli bløffa for 17 000 en gang til, uten å sitte inne i 2 år.
Enda morsommere er det at han faktisk fikk 2 års strafferabatt fordi han innrømmet ugjerningen. "Jeg har driti meg ut og kjøpt 100 gram paracet og koffein for 17000,-, jeg innrømmer det, jeg er veldig lei for det"!
Flaks at jeg aldri har blitt stoppet på Svinesund. Jeg kjører over grensa og handler omtrent 1 gang i uka. Hver gang må jeg kjøre innom tollstasjonen på grunn av kontroll. Det setter jeg pris på. Da gjør de en innsats for å hjelpe oss uvitende med å legge igjen alt det vi ikke skulle hatt med oss over grensa, hos de kjekke tollerne.
De ser mest sannsynlig ikke på meg som en potensiell smugler. Men da har jeg faktisk lurt dem, for jeg har nemlig hatt med meg både paracet og koffein over grensa.
Tenk om de hadde tatt meg og jeg ikke hadde innrømmet det. Da måtte jeg sittet inne i 4 år! Kjedelig. Da hadde jeg nok lært leksa mi; paracet og koffein kjøper vi hjemme i Norge.
.....er et virkemiddel man bruker for å påvirke andre på en eller annen måte.
Noen ganger fungerer det, noen ganger virker det mot sin hensikt og noen ganger skjer det absolutt ingenting. Da kommer neste trussel, og neste og neste... og sånn går dagene. Helt til det skjer en åpenbaring: man skjønner at truslene ikke fungerer. De må nemlig kombineres med noe. Noe veldig vesentlig:
Å gjennomføre trusselen
Å bruke trusler du i utgangspunktet vet at du ikke kommer til å gjennomføre, for å virkelig skremme noen, er dødfødt. Da har du tapt.
Og hvem har ikke gjort det? Jeg kan nevne eksempler i fleng: "Hvis du ikke slutter med der, drar vi ikke på ferie." "Hvis du ikke skynder deg, drar jeg uten deg." "Hvis du ikke hører nå, avlyser vi bursdagsselskapet ditt."
Hvorfor kommer disse fantastiske truslene? Jo, rett og slett fordi man forsøker å finne en trussel som virkelig fungerer. Og DA skjer det som er motivet med trusselen,...... tror du.
Hva gjør du da, når endringen faktisk ikke skjer, og du har trua med å avlyse ferien? "Jeg mente ferien til neste år"....? "Nei, jeg kan ikke avlyse bursdagen din allikevel, for da blir alle gjestene så skuffa"...?
Men når du endelig har skjønt at:
"Hvis jeg gjennomfører trusselen, vil det føre til en reaksjon"
fordi offeret har skjønt at: "Hvis jeg ikke gjør som hun sier, skjer det grusomme hun truer med". ....
da er level 1 completed..
Nå er du klar for level 2: Dette er en godt bevart hemmelighet, og jeg anbefaler å ikke røpe dette til noen. Da kan du nemlig aldri benytte deg av den igjen:
La trusselen innebære noe som fører til en fordel for deg!
Noen gode grunner til å gjøre akkurat dette:
Det er en god motivasjon for å faktisk gjennomføre trusselen.
Du slipper unna et ubehag (en hel lørdag på en overfylt strand)
Du skaper en fordel for deg selv (slipper å vaske badet)
Et eksempel for å illustrere hvordan dette fungerer:
Leo og jeg var ute på tur, glade og lette på fot og pot. Et lite stykke foran oss ser vi en dame med en tibetansk spaniel, som går inn den veien vi skal. Dette må jeg beskrive nærmere: Damen er litt mer enn fyldig, sove hår i en tull bak på hodet, pysj bukser og et kroppsspråk som skriker "hater å gå på tur, hater å gå på tur". Joda, hun hadde på seg mer enn pysj bukser, men disse la jeg ekstra godt merke til og har et behov for å ha med den detaljen i denne beskrivelsen.
Hun bevegde seg i slooow moootion.... Sikkert ille trøtt! Tibetaneren svinset glad og energisk foran henne. Nok om det.
Vi tok dem raskt igjen og var på vei forbi dem. Da oppdager tibetaneren oss og hopper opp og bjeffer intenst helt til vi har kommet godt forbi. Da skjer det. Trusselen åpenbarte seg i sin prakt: " Du skal være snill! Hvis du ikke er snill må vi gå hjem igjen!"
Genialt! Da slipper jo pysj bukse damen å gå tur!! Hun hadde skjønt det!
Jeg er sikker på at den tibetaneren aldri bjeffer på noen igjen.
Men: Lykken varer ikke så lenge. Mennesker (og de fleste hunder) er lett lærte vesener og det tar ikke lang tid før de faktisk forstår at du gjennomfører trusselen hvis du må. Da er det slutt på å unngå kjedelige aktiviteter ved å bruke dem som straff. Kortvarig lykke. Det er vel på sin plass her å informere om at trusler ikke fungerer på hunder.
Det finnes dog en løsning på dette også. Unngå å gjennomføre truslene en periode for da lærer de at truslene ikke betyr noe. DA slår du til, og vips, så kan du nyte en liten periode uten kjedelige aktiviteter igjen.
... holde kjeft når du vet bedre, er ikke alle forunt å kunne mestre. Det kan sammenlignes med å klø seg i øret med albuen. Jeg er i og for seg ikke en av de som kan si seg å mestre noen av disse kunstene.
Jeg har filosofert litt over nytten av å ikke ytre sin mening eller poengtere sin kunnskap.
1. Unngår diskusjoner der du vet at den andre ikke kommer til å si seg enig i ditt poeng, uansett hvordan du argumenterer.
2. Unngår at den andre får en oppfatning om at du er en arrogant besserwisser.
3. Bevarer den andre sitt selvbilde og unngår et personlig nederlag som fører til at dere bli uvenner for livet.
Hvilke intensjoner har man hvis man velger å presse igjennom kunnskap og mening i en diskusjon?
4: Faktisk hjelpe den andre til å ikke gå rundt i vantro?
5. Sette seg selv i respekt og få den andre til å bli imponert over egen kunnskap?
6. Rett og slett for at ditt synspunkt og din kunnskap også skal høres?
Så har du de punktene som gjør at du faktisk benytter deg av kunsten å holde kjeft, med gode intensjoner, når du vet med deg selv at du har rett:
7. Du er trygg på kunnskapen din og behøver ikke poengtere det
8. Du har ikke behov for å uttrykke kunnskapen din for å få respekt
9. Du vet at de ikke forstår din kunnskap om temaet og det er bortkastet energi.
Så til opphavet til dette innlegget. Det er vel dårlig skjult her at jeg har vært i denne situasjonen.
Diskusjonen var rundt et begrep. Vi var fire personer som snakket om dette. Kort fortalt var det tre mot en. Jeg var en.
De tre var helt enige i betydningen av dette begrepet. Jeg forsøkte å si at dette ikke stemmer, for det gjør ikke det i teorien jeg er tilhenger av og benytter meg av. Argumentene strømmet på og jeg ble totalt overkjørt. Jeg spurte om de kunne definere begrepet. Jeg fikk en definisjon, som i forhold til hva jeg har lært i min utdannelse er helt på jordet, og jeg svarte at: "Ok, da bruker vi bare forskjellig terminologi".
Jeg hadde gitt meg. Kapitulert. Heist det hvite flagget. Sank med flagget til topps. MED ET SMIL!
Jeg skal nå ta for meg sjekkpunktene for å analysere hvorfor jeg gjorde dette:
1. Unngår diskusjoner der du vet at den andre ikke kommer til å si seg enig i ditt poeng, uansett hvordan du argumenterer: Check: OK
2. Unngår at den andre får en oppfatning om at du er en besserwisser og er arrogant: Check: OK
3. Bevarer den andre sitt selvbilde og unngår et personlig nederlag som fører til at dere bli uvenner for livet:
Check: Tvilsomt
4: Faktisk hjelpe den andre til å ikke gå rundt i vantro? Check: Bryr meg ikke
5. Sette seg selv i respekt og få den andre til å bli imponert over egen kunnskap? Check: Hadde aldri skjedd
6. Rett og slett for at ditt synspunkt og din kunnskap også skal høres? Check: Kunne ikke gjennomføres
7. Du er trygg på kunnskapen din og behøver ikke poengtere det. Check: OK
8. Du har ikke behov for å uttrykke kunnskapen din for å få respekt. Check: FAILED
9. Du vet at de ikke forstår din kunnskap om temaet og det er bortkastet energi. Check: OK
Sammendrag på hvorfor jeg mestret kunsten å holde kjeft i denne situasjonen, ser slik ut:
Jeg visste at jeg aldri hadde nådd igjennom med min vinkling.
Jeg ønsket ikke å bli stemplet som arrogant eller i verste fall DUM, fordi disse menneskene faktisk ikke har samme kunnskap/synspunkt som som i dette temaet.
Deres selvbilde var ikke i mine tanker og var derfor ikke en faktor.
Å lære dem noe nytt var ikke aktuelt slik jeg opplevde situasjonen.
De hadde aldri latt seg imponere av min kunnskap og jeg hadde derfor aldri oppnådd noe respekt på den måten.
Jeg hadde et sterkt behov for å poengtere min teori i denne saken, men skjønte at det ikke var gjennomførbart.
Ja, jeg er trygg på kunnskapen min og derfor behøvde jeg ikke å poengtere det.
Men, jeg lyver hvis jeg påstår at jeg holdt kjeft med et tilfreds smil, med viten om at jeg ikke behøvde deres respekt.
De hadde aldri kjøpt min versjon av begrepet og derfor hadde jeg tapt før jeg begynte.
Jeg mestret kunsten å holde kjeft selv om jeg visste bedre! Det er faktisk ingen brist i ydmykheten her, for dette er en ganske ny opplevelse for meg. Og jeg har faktisk reflektert over den for å finne ut hva som egentlig skjedde. At jeg er litt i overkant påståelig om at min mening er mer riktig kan kanskje modereres litt. Min påstand er riktig i min verden. Så hvis ydmykheten skal trenge seg litt på her, kan jeg gjerne si at jeg respekterer og aksepterer den andre definisjonen. MEN: Hva med å spørre meg hvordan min definisjon er?
Lurer på hvem som var arrogant i denne diskusjonen jeg!
Hvor ofte kommer anledningen til å pynte seg skikkelig fin og bestille time hos frisøren kun for å style håret?
Ikke veldig ofte i min verden. Da griper man selvfølgelig de sjansene man får!
Da vi fikk invitasjon til bryllup i Trysil, googla jeg "frisør+Trysil" og fant
Jeg ringte og bestilte time til svigermor og meg. Uten å spørre svigermor. Ikke det at svigermor har spesielt stort behov for frisør, eller at jeg behøver å spørre om lov til å bestille frisørtime... til meg selv, eller at hun er redd frisører slik at en uventet frisørtime er lettere å forholde seg til enn ventede frisørtimer. Nei, det er bare sånn at jeg er i overkant impulsiv noen ganger, og da skal ting skje NÅ. Dessuten er det jo lettere å be om tilgivelse enn tillatelse.
Tøys til side. Svigermor ble over seg av takknemlighet for at jeg hadde tenkt på henne. Og dermed var vi klare for styling.... hos en frisør vi aldri hadde hørt om. Skummelt og spennende på en gang.
Men hvor vanskelig kan det være å forklare en frisør hvordan man vil være på håret og få det slik?
Når jeg tenker meg om så har jeg vel egentlig vært i den situasjonen, at det er vanskelig, veldig mange ganger. Veldig mange ganger! Sitter i frisørstolen og sier det er fint bare for å kunne forte seg ut for å dra og flytte på håret.
Det var definitivt litt skummelt å skulle legge min hårskjebne i hendene til en frisør jeg aldri hadde truffet før.
For å begynne med slutten og det som var resultatet etter at festen var over og jeg måtte ta en opptelling av hva jeg hadde i hodet, kan jeg egentlig vise det slik:
Jeg holdt på lenge med å få ut disse spennene! Og det er begrenset hvor lett det er halvveis sovende og hår fullt med hårspray. Jeg opplevde antallet mye mye høyere enn dette bildet viser. Det var en haug!
Før spennene ble tatt ut så jeg slik ut:
Jeg var så fin, fin, fin!!! Og det var svigermor også. Hun sa selv at hun aldri hadde vært så fin på håret før. "Jeg er en filmstjerne", sa hun.
Bjørg ble fin, fin, fin!!
Og jeg må ikke glemme svigermors private makeup artist!! Hun var jo den som satt prikken over i en! Nå er det ikke sånn at svigermor må sminkes for å være pen, men Karianne tryllet frem det vakreste i det vakre.
Karianne. Gæerne jenta! Men go' lell!
Frisør Saxen i Trysil ANBEFALES! Og Karianne...
Og til slutt må jeg vise frem kjolen min. Og kjolen jeg hadde på meg sist jeg pyntet meg i bryllup.
Drøyt 50 mennesker har tilbragt denne helgen i Trysil på Bakketunet og Bakkebygrenda.
Hovedhuset er helt fantastisk. Som tatt ut av et eventyr.
Lurer på om det var inne i det stabburet de slapp ut 7 vintre, spiste gråstein, lenket fast 7-milsstøvlene og håpet Espen Askeladd skulle få prinsessa.
Knut Andre fikk prinsessa uten at brudens far krevde noen manndomsprøver. Lucky guy!
Noen detaljer fra hovedbygget:
Det vakreste denne helgen var selvfølgelig brudeparet!
Vielsen var nydelig. Prekenen til presten den beste jeg har hørt.
Kusine Synne.....
....lokket frem tårene og gåsehudnupper med vakker sang.
Brudeparet ga hverandre sitt ja og bruden fikk regn, sol og vind i sløret.
Et lite sammendrag fra dagen:
Det var vanvittige innslag under middagen. Vi lo, gråt og sang. Den som virkelig fikk frem tårene var Knut Andre. Hans tale til Martine var ærlig, personlig og ekte. Han gråt, bruden gråt og alle vi andre gråt. Men det er gode tårer.
Mor, min farmor, startet en tradisjon i vår familie. Hun leste et dikt i min onkels bryllup. Dette diktet har i ettertid blitt lest i alle bryllupene i familien.
Bjørnar og jeg hadde lyst til å gi dette diktet til Martine og Knut Andre. Etter desserten var det min tur til å bidra til underholdningen.
....å komme hjem fra tur og se at ytterdøra står på vid gap, når du vet med sikkerhet at ingen skal være hjemme. Enda verre er det å innse at det er jeg som faktisk bare gikk.... uten å lukke døra.
Vi bare si at Tuja- barrikadene fortsatt består. Oppfriskning på den historien finnes her. Det morsomme er at Tujaen som er barrikadert , og som mest sannsynlig er den som har fått mest hundetiss på seg, faktisk er den grønneste og frodigste. Nordlendingen har ikke skjønt det.
Når jeg nå, for en gangs skyld, er innom temaet "hund", kan jeg like godt formidle en liten undring i hverdagen:
Labradorer er jakthunder. De er apporterende hunder. Det vil si at de skal hente byttet som jegeren har skutt. Vi snakker fuglejakt i kategorien andejakt.
Vi har ikke gjort noe for å utvikle dette instinktet hos Leo, men jeg tenker at det sitter godt i gener og DNA....det er det samme det kanskje?
Det er helt fantastisk hvor lykkelig Leo blir hvis han kan få hente en pinne vi kaster. Han er helt i ekstase. (Bare dette er bør få bjellene til å ringe hos de som tror at hunden har de samme følelsene og behovene som et menneske).
Å hente en pinne = å apportere. Altså han handler i tråd med instinktet sitt.
Men når han får øye på en katt et tusendels sekund før meg, og løper det han makter og er i stand til etter denne katten før jeg får stoppet han, lurer jeg på om det ikke er en brist i dette insinktet. For det første skal han hente døde dyr til meg. Burde ikke jeg skutt katten først? Eller er det slik at han har fått inntrykk av at jeg hadde blitt lykkelig om han hadde kommet tilbake til meg med en levende katt? Eller er det sånn at han skal passe på meg, jager den truende katten, og jeg er trygg?
Dette skjedde to ganger i dag. Han kom tilbake uten byttet begge gangene, men like lykkelig.
Her kommer mitt store problem med disse situasjonene; Hva gjør jeg når Leo kommer tilbake etter endt jakt, glad som ei lerke? Svar: Jeg kan ikke gjøre noen ting der og da som gjør at dette ikke gjentar seg. Det er for sent.
Opplysning: Du får ingenting til å endre seg før du endrer deg.
Løsning: Jeg må være i forkant av kattesituasjonen. Dvs: Ikke surfe på nett med mobilen mens jeg går på tur med hunden. Æsj, den var vond å innrømme.....
Den er 77 cm lang og er laget av imitert skinn. Den har til og med oppbevaringsplass inne i seg!
Den er så fin!
Også kostet den 299 kroner. Fin pris også.
Den er magisk.
Den kan minske størrelsen sin til ca 1/5.
Simsalabim:
Nei, dette er ikke bare lokket. Resten av pallen ligger faktisk under lokket.
Vips! 2 deler.
Se hvordan den utfolder seg i hele sin prakt.
Og der var den en pall igjen.
Den har et navn også: PAX
Jeg fikk et reklameblad i posten i går. Jeg leser aldri reklameblader, så denne har banet seg vei til meg på en finurlig måte. Plutselig oppdaget jeg meg selv stå og lese et reklameblad! Og der! Der var den! Vi har faktisk lett etter en slik i lengre tid.
Da føyk jeg ned til Bohus på Rolvsøy med et eneste ærend; gå til anskaffelse av en PAX. Selvfølgelig startet ikke dette salget før dagen etter, så jeg måtte dra tomhendt hjem. Dette er et typisk tilfelle i Tones liv.
Butikkdamen klarte å så en liten spire av stress i meg på den lille tiden jeg var inne for å finne ut at jeg var for tidlig ute. Hun sjekket lagerbeholdningen og fant ut at de hadde 27 stk på lager. Hvis jeg skulle ha en slik, mente hun at jeg måtte være der i dag kl. 10 når butikken åpnet. Hun var sikker på at alle kom til å være solgt innen 10.30.
Jeg hadde faktisk planlagt å være der kl. 10 i dag. Etter en liten runde med hjernen min, ble vi enige, hjernen og jeg, om at hvis det var meningen at jeg skulle ha en PAX, ville det være flere igjen når jeg kom dit senere på ettermiddagen.
For å si det sånn så hadde de ikke problemer med å dekke behovet for disse pallene. De har flere igjen. Alle skal få!
å plante noen usle markjorbærplanter i krukker og få dem til å trives??
Tydeligvis gjør jeg noe feil, eller så er det veldig vanskelig! Ja, de har fått vann.
Men det blir gresskar til Halloween!
..kanskje...
Jeg har allerede tatt kverken på ganske mange blomkarse spirer, så dette ser lovende ut.
En ting jeg ikke mislykkes i, er å stelle med pelsen til Leo. I dag har han blitt gredd med den fantastiske: FURMINATOR!
Dette er dagens avkastning. Lurer på om jeg kunne strikket en genser hvis jeg sparte på dette.
Men pelsstellet er ikke synlig på Leo. Dette er kun underull. Labradorer er "vannhunder" og har denne ulla for å isolere når de svømmer i kaldt vann. Denne mengden kan jeg ta av nesten hver dag nå etter vinteren. I tillegg er jeg overbevist om at vi støvsuger opp en hund i uka.
Selv om jeg reklamerer for at jeg mener at hunder skal behandles som hunder, har også jeg noen unntak:
I sofaen er vi så og si likestilt. Forskjellen er at jeg er litt mindre vulgær enn hunden.
Vi jobber ganske mye med lydighetstrening med Leo. Da snakker vi hverdagslydighet; Altså komme når vi roper, bli når vi ber han om å bli, ligge og sitte når vi ber han om det..osv osv. En ting vi har jobbet mye med er å gå pent når vi møter andre hunder.
Leo er veldig glad i andre hunder. Han vil hilse på alle. Måten vi har valgt å prøve å kontrollere denne lysten, er at han ikke får lov til å hilse på noen. Leo skjønner ikke hvem han får hilse på og ikke når vi er ute på tur. Da er det greit å ha en regel på at det er nulltoleranse. Det er lettere for Leo å forholde seg til. Nå skal det sies at dette ikke er vår idé, men lært av en instruktør på Oslo Hundeskole. Vi har full tillit til metoden.
Leo
Så har vi unntakene. Leo har noen venner han får leke med. Mest leker han med Cesar. Da får han lov til å leke etter at vi har gitt tillatelse. Det er VI som bestemmer. Det skaper også trygghet for Leo. Da behøver han ikke å lure på noe. Slik er det også for barn. Forutsigbarhet og konsekvente regler fungerer alltid. Men, hvis jeg sier "ja" en av ti ganger, vil alltid hunden eller barnet teste grensen. Grunnen er at erfaringen sier at "ja'et" kommer en eller annen gang.
Cesar og Leo
SÅ, har vi enkelte hjerneblåste mennesker som aldri skulle hatt hund. Det er en sterk påstand. Men når man står i situasjoner i møte med enkelte, er det den ene situasjonen som blir gjeldende for min oppfatning:
Hun med boxeren, som står i bro og holder lenka med begge hender, mens bokseren står på to mot oss og bjeffer. Så spør hun, med høy småhysterisk stemme: "Kan de hilse på hverandre?"
Hva tror du?? Er det noen som kjenner at de har kjempelyst til å hilse på det svære dyret med masse tenner, høy lyd og ingen respekt for eier? Jeg takket pent nei og gikk videre. Bare nevner at Leo gikk pent ved siden av meg.
Fin fin boxer
Så har vi paret med basseten som spurte om hundene våre kunne hilse. Jeg forklarte vår holdning til det og takket nei. Hva skjedde? De begynte å diskutere med meg og ga sterkt uttrykk for at de mente at jeg var skikkelig fjern, samtidig som hunden deres gjødde voldsomt mot Leo og meg. Noen uker etterpå fikk jeg se dem igjen. De gikk ut på veien der Leo og jeg gikk, et stykke foran oss. Det ble slik at jeg gikk bak dem. De så meg, og sakket farten radikalt. Jeg hater konflikter og sakket selvfølgelig farten selv. Jeg har aldri brukt så lang tid på den strekningen.
Kan nevne enda en situasjon i kategorien "jeg har ikke peiling på å kommunisere med hunden min": Leo gikk i bånd, pent på min venstre side. Et lite stykke foran oss, ser jeg en hund som er løs men eieren er like ved. Jeg oppfatter at eieren ser oss, men gjør ikke noe initiativ til å ta inn hunden sin. Det er ikke noe problem for meg. Jeg tenker at hun har kontroll og er trygg på at hunden hennes ikke vil komme bort til oss.
Plutselig kaster hun seg rundt og roper på hunden sin. Den kommer ikke, for den har jo sett Leo. Hun skjønner at hunden ikke vil komme og gjør det smarteste man kan gjøre når hunden ikke kommer: Løp mot hunden!
Nevner samtidig at dette fungerer akkurat like dårlig med barn.
Hva skjer da? Hunden løper motsatt vei. Det ble et leven uten like. Hun løp mot boligen sin og ropte på en eller annen. Så snur hun og løper mot hunden igjen. Roper og skriker. Jeg valgte å stå stille med Leo, for å forhindre eventuelle utfall fra den andre hunden, eller at den skulle følge etter oss. Til slutt gikk vi. Det gjorde ingen forskjell om vi sto der eller ei.
Det rare er, at når jeg står der, tenker jeg at dette er helt sinnssykt. Når jeg har kommet et stykke videre, angrer jeg på at jeg ikke hjalp henne.
Jeg kunne fortsatt med disse historiene: Hun med golden retrieveren med dressursele, som festes rundt snuten slik at den ikke skal bite, som alltid har store problemer med å holde igjen i møte med andre hunder, men alltid lar hunden gå ytterst og nærmest dyret hun møter.
Eller hun med den fete labradoren, som er sikker på at Leo vil hilse på hunden hennes fordi han også er labrador, og fører hunden sin mot Leo før vi får mulighet til å unngå situasjonen.
Dette er ikke å være snill...
Listen er lang!
Lurer på om disse hundeeierene er like gode til å oppdra ungene sine som de er til å dressere hunden sin.
Må bare få sagt det, at det er ille moro å gå inn på statistikken min og se at det er noen som leser bloggen min hver dag... selv om jeg ikke har skrevet et punktum en gang, siden oktober i fjor....
9. mai i fjor skrev jeg mitt første blogginnlegg. Så ble det plutselig stopp i oktober. Jeg har i det siste fått noen inntrykk som har gjort at skrivelysten har meldt seg igjen. Men det skal bli når jeg har lyst, ikke fordi jeg synes jeg må eller bør. Jeg skal skrive når jeg har skikkelig lyst. Jeg skal skrive når jeg har noe å skrive om. Jeg skal dele når det er noe jeg har lyst til å dele.
Jepp! Sånn skal det være!
Da skal jeg begynne med å fortelle at jeg har vært på Old Trafford med de to besteste gutta mine, og sett på Manchester United spille mot Stoke!
Selv Tone sto og sang med voldsom innlevelse: "Glory, glory, Man Uniiiiiiiited". Jeg ble tett innpå fotball interessert der jeg lot meg rive med blant 75 600 tilskuere! En fantastisk opplevelse. Dette skal jeg gjøre igjen. Tur-retur London 26 august: 112 kroner. 7 timer til shopping! Hasta la vista, baby!
Mitt navn er Tone, og denne bloggen inneholder bilder. Hobbyen min er fotografering, jeg liker å ta bilder av familien, venner, dyr, utsikt osv..
